Odessa Ukraine Women
8. april 2022
Nasjonalpark i Østmarka – flere muligheter
12. april 2022

Eidsivating lagmannsrett 24. november 2021: beiterett, streifbeite og beiteskade i utmark

Eidsivating lagmannsrett avhjemlet overskjønn 24. november 2021 i sak om beiteskade etter ulovlig beite av storfe i utmark. En del av saken dreide seg også om hvorvidt dyreeierne hadde beiterett i utmarken. Dyreeierne fikk ikke medhold i at de hadde beiterett, og grunneier ble tilkjent erstatning for skade på skog voldt av dyr som hadde beitet ulovlig i skogen.

Saken er prinsipiell viktig, og gir medhold til grunneier.

Saken gjelder en privateid skogteig i aktiv drift på ca. 1 250 daa i Gran kommune, en eiendom som grenser til Gran Almenning. Eiendommen lå opprinnelig i et sameie mellom flere gårder i Gran, et sameie som ble oppløst i eneeide teiger i 1772. Med denne delingen ble både beiterett og hugsrett delt, og tillå den enkelte eiendom.

 

Eiendommene i det tidligere sameiet har allmenningsrett i Gran Almenning. Enkelte av naboeiendommene hadde storfe og hest på beite i allmenningen, som trakk ned i den private skogen og påførte skogen tråkk- og liggeskader, som førte til økt råtetilgang i skogen. Dyreeierne hevdet å ha beiterett, alternativt streifbeiterett, i utmarken, noe skogeier ikke var enig i. Det ble krevd erstatning for beiteskade.

 

Dyreeierne hevdet å ha beiterett, alternativt streifbeiterett, i utmarken, noe skogeier ikke var enig i. Det ble krevd erstatning for beiteskade.

 

Klient har gjennomgått artikkelen, og samtykker i at den publiseres.

 

Beiterett – streifbeiterett

Saken ble delt i to pga. pandemien, og spørsmålet om beiterett ble behandlet i juni 2020. Avgjørelsen er fra 2. juli 2020 (LE-2019-174942-1).

 

De saksøkte mente dyrene hadde rett til å streifbeite i saksøkers skogeiendom, både med utgangspunkt i den enkeltes bruk, og med utgangspunkt i beitet som foregikk på allmenningen. Det ble anført både hevd, alders tids bruk og sedvane.

 

Utgangspunktet er at beiterett er en grunneierrett, og dersom andre skal kunne la dyrene sine beite der, må det finnes et grunnlag for det. Det fantes ikke noe skriftlig grunnlag for beiterett eller streifbeiterett i denne saken. Grunneier hadde ikke ansvar for å holde gjerde for å verne egen eiendom mot dyr. Det var altså ikke noe grunnlag for avvik fra grannegjerdelova og beitelova, slik at det var dyreeierne som hadde ansvar for å vokte egne dyr.

 

Utgangspunktet er at beiterett er en grunneierrett, og dersom andre skal kunne la dyrene sine beite der, må det finnes et grunnlag for det.

 

Når det gjaldt streifbeite fra dyr som var sluppet i de private markene, pekte lagmannsretten på at det i hovedsak var de gamle husmannsplassene som hadde sluppet dyr i opphavsbrukets skog. Det var svært beskjedent omfang, kun knyttet til antall dyr gården kunne vinterfø. Også andre streifende dyr var av et svært beskjedent omfang, og det var ingen særlig oppfordring for grunneier om å varsle om fremmede dyr i skogen. Lagmannsretten kom til at den streifbeiting som hadde foregått gjennom tidene var utslag av tålt bruk, og kunne ikke danne grunnlag for noen rettighet.

 

Streifbeite fra dyr med utgangspunkt i allmenningen ble også historisk beskrevet som beskjeden. Tidligere var det melkekyr som ikke beveget seg over store avstander. Omlegging til drift med kjøttdyr (ammeku) midt på 2000-tallet førte til en helt annen belastning på skogen. Da ble det imidlertid reagert fra grunneier mot dyreeierne. Lagmannsretten kom til at tidligere streifbeiting hadde vært akseptert som tålt bruk. Streifbeiting etter driftsomlegging ble ikke tillagt vekt, da det var for kort tid til å ha betydning. Det forelå altså ikke rett til streifbeite for de saksøkte.

 

Omlegging til drift med kjøttdyr (ammeku) midt på 2000-tallet førte til en helt annen belastning på skogen. Da ble det imidlertid reagert fra grunneier mot dyreeierne.

 

Erstatning for beiteskade

Beiteloven § 6 regulerer en dyreeiers (og -innehavers) ansvar for å passe på at egne dyr ikke er på steder de ikke har rett til å være (vokteplikten), og etter § 7 har eier eller innehaver et objektivt ansvar for skade dyret volder. Overskjønn ble avsagt 24. november 2021 (LE-2019-174942-2)

 

Foreldelse

Et av temaene i denne saken var foreldelse. Den alminnelige foreldelsesfristen er 3 år, med en lengstefrist på 20 år «etter at den skadegjørende handling eller ansvarsgrunnlag opphørte» i § 9, som gjelder foreldelse av krav på erstatning.

 

Treårsfristen løper fra skadelidte «fikk eller burde skaffet seg» nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Dette innebærer en undersøkelsesplikt, men det må foreligge en situasjon som gjør undersøkelsesplikten aktuell. Foreldelsesspørsmålet var forskjellig avhengig av bestand.

 

For skadene i de eldre skogbestandene, hogstklasse III og IV la lagmannsretten vekt på at råteskader ikke er lett å avdekke, og at det først er ved hugst man kan oppdage dette. Selv om man i teorien kan oppdage råteskader ved boreprøver, mente lagmannsretten at grunneiers undersøkelsesplikt ikke gikk så langt, blant annet fordi slik boring kunne medføre risiko for infeksjon av råtesporer i friske trær. I denne saken var ikke beiteaktiviteten opphørt, og kravet knyttet til disse bestandene var ikke foreldet.

 

Selv om man i teorien kan oppdage råteskader ved boreprøver, mente lagmannsretten at grunneiers undersøkelsesplikt ikke gikk så langt, blant annet fordi slik boring kunne medføre risiko for infeksjon av råtesporer i friske trær.

 

Anførsler om begrensninger i erstatningsansvaret

De saksøkte mente grunneier skulle tatt dyrene i forvaring, og dermed forhindret skadene. Lagmannsretten slo her kort fast at det var snakk om store flokker med kyr, som ville være krevende for enhver å ta i forvaring. Beiteloven § 8 er dessuten ikke en plikt, for å være berettiget til erstatning, men kun en sikkerhet for dekning av kravet.

 

De saksøkte hadde videre anført at tålt bruk fritar for erstatningsansvar. Dette fikk de ikke medhold i. Lagmannsretten understrekte at tålt bruk ikke hjemler noen beiterett, og at skadevoldende handlinger ikke ligger innenfor tålt bruk. Det kunne derfor ikke frita for erstatningsansvar.

 

De saksøkte hadde videre anført at tålt bruk fritar for erstatningsansvar. Dette fikk de ikke medhold i.

 

Årsakssammenheng

Ettersom det var konstatert at dyrene hadde beitet i skogen, og det er et objektivt ansvar for eier, var det nok å vise en sammenheng mellom de beitende dyrene og skaden. Det vanskelige med råteskader på skog, er at det er et svært sammensatt årsaksbilde, og at all skog har noe råte.

 

Ettersom det var konstatert at dyrene hadde beitet i skogen, og det er et objektivt ansvar for eier, var det nok å vise en sammenheng mellom de beitende dyrene og skaden. Det vanskelige med råteskader på skog, er at det er et svært sammensatt årsaksbilde, og at all skog har noe råte.

 

Lagmannsretten kom likevel til at tråkkskader fra beitende storfe øker sjansen for at råteskader trekker inn i trestammene. Samtidig var det stor usikkerhet til fastsettelse av hvilken andel av skaden som skyldtes slike tråkkskader. Her gikk lagmannsretten konkret til verks, og gjennomgikk erfaringstall fra tidligere hugst, og hvor mye råte som hadde vært i skogen historisk sett. Usikkerhet også knyttet til hvor mange dyr og hvor lang tid av gangen de oppholdt seg i skogen, ble tillagt vekt.

 

Konklusjon

I denne saken ble 15 % av råteskaden tilskrevet tråkkskader fra storfe. Erstatningsansvar ble delt forholdsmessig etter størrelse på den enkeltes dyreflokk.

 

Anke til Høyesterett er nektet fremmet, og overskjønnet er rettskraftig.

 

I denne saken ble 15 % av råteskaden tilskrevet tråkkskader fra storfe. Erstatningsansvar ble delt forholdsmessig etter størrelse på den enkeltes dyreflokk.