Lokalpolitikk på sitt aller verste

For å ta det verste først. Unni Brekka Kiøsterudskriver med kampretorikk i avisen at dette viser at «kommunen er herre i eget hus». Det er altså åpenbart viktigere enn at innbyggerne er det samme. Når man som borgerlig politiker rangerer kommunens selvbilde høyere enn enkeltindividets rettigheter i forhold til egen eiendom, så er det duket for en påtrengt vårrengjøring i det politiske tankegodset. Og hvem har egentlig skylden for at bygdene ikke er attraktive nok og politikerne må ty til boplikt for å få folk til å bo der?

Men det stopper ikke med dette. Høyre i Bamble avviser regjeringens forslag om opphevelse av konsesjonsloven med boplikten som argument! For næringslivspartiet er dette forbløffende perspektivløst. Hvis Høyres gruppe i det heletatt har gjort en gjennomgang av forslaget ville man oppdage at konsesjonsloven inneholder betydelig mer enn boplikt. Istedenfor å problematisere boplikten isolert avviser altså Høyres gruppe i Bamble et viktig forslag fra eget parti i sin helhet.

Velferd skapes verken av boplikt eller styrt fordeling av produksjonsarealer, men av rendyrket verdiskaping som gir lokal utvikling. Det gjelder for Bamble som Oslo. Når misforstått bygde-sosialisme uten blygsel får piple ut av selv borgerlige partier i distriktene tennes samtidig et blått lys både for den trebaserte verdikjeden og en borgerlig regjering.

Situasjonen i landbruket er at mange eiendommer har passive enkelteiere, familiesameier og uskiftede dødsbo, særlig fordi konsesjonslovens bestemmelser hindrer en smidig og næringsorientert omsetning. De fleste av våre politikere ser hvilken betydning skogen kan få for Norge i tiden fremover. Det mange derimot ikke forstår er at det kontinuerlig må rulle tømmer ut av skogen for å tilnærme seg mulighetene. Tigersvansen, øksa og hesten eksisterer bare i historieboken. Det en mann hogg med motorsag på en dag for noen år siden bruker en maskin under en halv time på i dag, og utviklingen er helt nødvendig. Tømmer på rot i Norge har tilnærmet samme verdi som hos vår konkurrent Sverige. Lavere netto avkastning i Norge skyldes at tungt utstyr må flyttes mellom små oppdrag i et lappeteppe av små eiendommer, samt at det er investert minimalt i skogskjøtsel og infrastruktur. Summen av dette gir høye driftskostnader. Nettoen til skogeier blir dermed lavere, noe som generelt reduserer viljen til å hogge, samtidig som industrien også får økte kostnader og lavere driftsmargin på sine produkter. Investeringsordningene er gode, men avhenger av at man hogger. Priskontrollen gjør at du får det samme for skogen enten du har drevet mønsterskogskjøtsel og investert tungt, eller latt skogen skjøtte seg selv. Dette gir lav kredittverdighet hvis eieren skal i banken for å låne penger til politisk ønskede tilleggsnæringer. De passivt drevne eiendommene blir gradvis enda mindre lønnsomme, og langtidseffekten av dette for verdikjeden som ansetter 30.000 mennesker er enda mer faretruende enn den akutte tømmersituasjonen.

Årlig omsettes bare 2/3 av tømmerpotensialet fra et bugnende og datostemplet råvarelager, samtidig som industri sliter for å få tømmer. Det regjeringen ser er at andelen av eiendommer som har betydning for eierens økonomi må økes hvis vi skal håpe på at mer av ressursene skal bli brukt. Gjennomsnittsskogen gjør ikke det i dag, og eieren bryr seg derfor lite om skogen. Verdien av tømmeret øker imidlertid 10 ganger gjennom verdikjeden frem til kunden. Det betyr altså at samfunnstapet ved en eiendomspolitikk som hindrer utvikling slår langt hardere ut for samfunnsøkonomien enn for skogeieren. Dette er samfunnsøkonomisk selvskading.

Alle råvareprodusenter i et internasjonalt marked har til felles at de er de dømt til å effektivisere kontinuerlig for å overleve.Konsesjonsloven bidrar til en eiendomsstruktur med massiv overvekt av passivt drevne eiendommer og bremser utviklingen. For skogens del er konsesjonsloven i strid med lovens egen formålsparagraf, siden den ligger til hinder for en utvikling som landet sårt trenger. Forholdet til konsesjonsloven fokuseres så sterkt på jordbruket, som er en skjermet delen av landbruket, at den langsomt struperskogbruket som på sin side lever i et marked i full internasjonal konkurranse. Atpåtil og heldigvis uten særlig offentlig støtte. Derfor er det trist å høre at grasroten i Høyre stemmer ned moderpartiets forslag. Som et minimum burde Grasrot-Høyre signalisere klart at det må skilles mellom jord og skog i konsesjonsloven.

Så til boplikten, som er en liten del av konsesjonsloven. Denne reduserer salgsprisen, senker panteverdien og svekker eierens interesse for å selge. Men det er enda verre at boplikten fratar mange muligheten til å kjøpe. Aktive eiere som ønsker å utvide produksjonen ved kjøp av tilleggsjord kan bli pålagt boplikt flere steder. Ofte blir godt egnede kjøpere nektet konsesjon fordi de ikke kan bosette seg i kommunen.

Boplikten har også et menneskelig aspekt. Menneskerettsdomstolen hadde for noen år tilbake bruk av boplikt oppe til behandling.  Essensen i denne behandlingen var at boplikten er et særdeles sterkt inngrep i menneskets rettigheter og at bruken av verktøyet må samsvare med betydningen av det man vil oppnå. Man skal altså ikke skyte spurv med kanoner, for å si det på en annen måte. Derfor må man sannsynliggjøre at det man vil oppnå ikke lar seg gjøre med mildere virkemidler. Her nevnes mulighet for utleie som et eksempel, og viser implisitt at lys i vinduene ikke holder som argument for å tvinge eieren selv til å bo der. En må huske at tvangsbosetting tilhører en politisk kultur som de færreste vil vedkjenne seg, selv om boplikt for å «opprettholde levende bygder» høres langt mer spiselig ut.

Bruk av boplikt som middel for å sikre bosetting er en fallitterklæring. Når man må tvinge folk til å bo et sted så har noe sviktet – en svikt som lokalpolitikken i hvert fall har et medansvar for å unngå. I dette perspektivet er det en underlig opptreden når politikere som ser seg nødt til å spille ut dette trumf-esset atpåtil gjør det med noe som ligner stolthet?!

Skal norske distrikter få et nødvendig løft og en velferd som gjør distriktene attraktive som bosted, må produksjon settes i høysetet. Det forutsetter blant annet en omfattende restrukturering i forhold til næringsliv, herunder jord- og skogbruket. For å komme dit må eierne selv vurdere hva som er viktig for bedriften, og ikke være prisgitt statlig styringsiver under vikarierende motiver.

Stakkars regjeringen. Den har det sannelig ikke lett, med to støttepartier som er så henrykt over å ha innflytelse at de glemmer ideologien de er valgt inn på. Men ikke nok med det – de har tydeligvis samtidig et partipolitisk apparat i distriktene som tror at rikspolitikken er dem knekkende uvedkommende. Hvis denne situasjonen ikke blir avløst av ansvarlighet og ideologisk konsistens, så blir neste Stortingsvalg neppe særlig spennende.