Innspill til Stortinget om oppfyllelse av rovviltforliket
9. april 2014
Innspill til Finanskomiteen
21. mai 2014

INON og skogsveier

INON-begrepet ble gradvis tatt i bruk ved offentlige utredninger fra midten av syttitallet, for senere suksessivt å få innhold og tatt til praktisk anvendelse.  INON er definert som all natur mer enn én kilometer fra «tyngre tekniske inngrep». Ved fem kilometer fra inngrep betegnes det som ”villmarkspregede områder”. Det som var ment som en grov indikator for nasjonal arealbruk har på uforklarlig vis blitt til et miljømål i seg selv og brukes som argument mot nødvendige lokale tiltak på veien mot bærekraft-samfunnet.

 

År om annet slås det opp at landets inngrepsfrie arealer er på retur. Det som ikke nevnes er

er at vind- og vannkraftanlegg har blitt mer utbredt, samt at gamle transportårer blir kartlagt og satt inn i statistikken. Med fem kilometers radius fra ett teknisk punkt, kan man bare forestille seg hva det gjør med statistikken. Tatt i betraktning den trusselen klimautviklingen utgjør for artsmangfold og økosystemer er slik bruk av statistikk helt misvisende. Samme øvelsen for en skogsvei gir naturligvis store utslag med denne måleparameteren, og søkes altså unngått.

 

Omdisponering av areal, klimaendringer og forurensning er artsmangfoldets største utfordringer i Norge. Norge representerer en av Europas raskest voksende befolkninger, og vil i løpet av de neste 15 årene øke med nærmere en million innbyggere. Da er INON etter vårt syn en høyst tvilsom miljøindikator, siden den leder til at befolkningsveksten ikke skal baseres på økt bruk av fornybare naturressurser. Befolkningsvekst kombinert med høyere levestandard, øker naturligvis også råvarebehovet. Fornybare ressurser burde stå i fokus for fremtidens bruk av energi samt materialforsyning til en voksende befolkning. Problemet med de personlige karbonavtrykkene vi alle etterlater oss er at de ikke er synlige. Av den grunn er det beklageligvis mulig å etablere vikarierende sannheter og statistikk som i realiteten er ute av enhver sammenheng.

 

65% av den hogstmodne skogen i f.eks Trøndelag står på INON arealer, og mangler altså veidekning for å utløse fornybare råstoffer til et grønt forbruk. Ut fra gjeldende forskrifter har myndighetene lagt seg på en praksis å nekte investeringsstøtte til veier som reduserer de såkalte villmarksområdene. En av verdikjedens største utfordringer er nettopp at det påløper for store kostnader på tømmerstokken fra skogen til industrien. Nordens laveste tetthet av skogsveier er hovedårsaken, som gir utslag i dårligere skjøttet og dermed vanskeligere drevet skog, samt lange terrengtransporter. Dette presser tømmerprisene til skogeier og fordyrer råvareleveransen til industrien. Slik hemmes både hogsten og skogsindustrien i en epoke der norsk verdiskaping desperat trenger alternativer til oljesektoren, og verden etterspør norske treprodukter. Enkeltpolitikere i partiet Venstre har gjennom sin «jorden-er-flat» tilnærming

fått det for seg at bygging av skogsbilveier er en uting som ikke må få investeringsstøtte – utløst av blant annet INON tankegangen. I den grønne samfunnsøkonomien finner man knapt mer miljø-økonomisk lønnsom investering, fordi man med marginal støtte sikrer en råvare som øker sin verdi hele tolv ganger langs en verdikjede av små og store foretak. Slik blir det grønn proveny av, og det ser heldigvis de fleste politikere.

 

Normalt er artsmangfoldet størst i de mest utviklede deler av landskapet, fordi befolkningskonsentrasjoner og menneskelig aktivitet har utspring i naturgrunnlagets fruktbarhet. INON tankegangen kolliderer med dette faktum. Begrepet er ikke lagd som et verktøy for å måle biologisk mangfold, og er uholdbart som argument for å hindre bærekraftig ressursanvendelse og grønn verdiskaping. Dagens forvaltningspraksis tilknyttet INON-områder går samtidig på tvers av retten til å drive eiendom i tråd med tidens forutsetninger, og hindrer dermed nødvendig råvarestrøm til en industri som sliter.

 

Som følge av ressursbehov har det vært drevet skogbruk i stort sett hele den skogkledde delen av landet. At store arealer ikke er økonomisk drivverdig med dagens driftsteknikk betyr altså ikke at arealene er «urørt», slik noen liker å hevde. I den store sammenhengen er selv granskogens 2000 års eksistens i Norge å regne for et pust i sivet. For øvrig ble store arealer tilplantet på 50 og 60 tallet for å sikre en fattig nasjon råstoff. Lite ante de barna og kvinnene som plantet skogen at vi skulle bli en nasjon av bankfunksjonærer før skogen var hogstmoden. Manns minne er kort.

 

En ting er at miljømyndighetene vil verne mer enn lommeboka tillater, en annen ting er at

det med dagens miljøutfordringer er miljø-etisk uforsvarlig å legge fornybare produksjonsområder brakk under forkledning av miljøtiltak. NORSKOG har forståelse for at enkelte lokaliteter bør vernes, men gjør oppmerksom på at ukritisk bruk av vern har en miljømessig bakside som strider mot den etiske plikten til å høste av fornybare ressurser. Et område må enten være vernet og kompensert, eller ikke. Et ”halvveis-vern” ut fra en INON-argumentasjon er etter vårt syn ikke holdbart.

 

Vi er nå en nasjon som i snitt er fetere og i dårligere form enn våre danske naboer. En økende andel ungdommer forkastes fra innrullering til militær tjeneste fordi de åpenbart ikke er fysisk skikket. Generasjonen er gjennom organisert, selv i lek og fysisk aktivitet. Det er åpenbart vanskelig nok å få foreldre ut i skogen med barna, selv i Norge der friluftsliv er en del av folkesjela. Hva ville friluftslivet vært uten godt vedlikeholdte skogsbilveier? Hva ville Oslo-marka vært, uten sykkel- og skimulighetene? En tumleplass for en bitteliten selvsentrert elite av idealister med manglende helhetsforståelse.