Fakkeltog og folkemøte mot regjeringas rovdyrforvaltning
18. januar 2020
Nytt nettbasert arealbarometer fra NIBIO
20. januar 2020

Nytt globalt rammeverk for natur

Ola Elvestuen

 

 

 

 

Norge har sluttet seg til konvensjonen om biologisk mangfold (CBD på engelsk) som ble vedtatt på Rio-konferansen i 1992. De nåværende internasjonale miljømålene ble vedtatt i Nagoya (Japan) i 2010. Disse såkalte Aichi-målene består av 20 stk. konkrete mål. Det mest omtalte i Norge er kanskje mål nr. 11 som bl.a. sier at 17 % av medlemslandenes land- og ferskvannsarealer skal beskyttes (se https://www.cbd.int/sp/targets/#1299086981).

 

Denne strategiske planen for biodiversitet løper frem til 2020 og det skal derfor utformes nye mål nå.

 

Det vi hører fra Klima- og miljødepartementet er uttrykk som at «biomangfold ofte kommer i skyggen av klimasaken» og at Norge skal være et foregangsland og at konvensjonenes internasjonale ambisjoner, for tiden 17 % vern, ikke må være en grense for Norges ambisjon. At mange i Norge ønsker strenge restriksjoner i norske skoger, noe som vil gå ut over både verdiskaping og produksjon av råstoff inn i det grønne skiftet, er velkjent. Men det vi ser, er at man ønsker å benytte begrepsbruken og momentet fra internasjonale prosesser til å villede om tilstanden i norske skoger.

 

Rapporten til FNs naturpanel i 2019 viser klart at arealendringer er en stor global utfordring. Den viser f.eks. klart at avskoging er et stort problem. Det vi opplever i Norge, er at internasjonale utfordringer blir forenklet og brukt som begrunnelser for restriksjoner og tiltak i Norge. F.eks. står det ikke noe sted i Naturpanelets rapport at bærekraftig skogbruk er noen trussel mot noe som helst. Men når de beskriver fenomenet avskoging, bruker de nødvendigvis begreper som «clear cut» og «forestry». Denne begrepsbruken trekkes inn i den norske debatten som argumenter for at skogbruk i Norge er farlig for naturmangfoldet. Dette er det ikke dekning for.

 

Denne internasjonaliseringen av norske miljømål, gir en slags falsk legitimitet for å begrense bærekraftig utnyttelse av norske arealer. Man spenner buen og skal markere at Norge inntar en lederrolle i det internasjonale arbeidet for å bevare naturmangfoldet og gjennom å si at Norge da også må levere på hjemmebane. Men det man gjør i praksis er å overføre tiltak som kan ha stor betydning i andre verdensdeler ukritisk over til norske forhold. Klimasaken er vår tids største utfordring. Det blir derfor ekstra dramatisk når mange ønsker å iverksette tiltak i Norge som skader produksjonen av bærekraftig industriråstoff med begrunnelser og dokumentasjon som er tilpasset andre verdensdeler. Dette fenomenet må vies større oppmerksomhet.

 

NORSKOG har sendt inn høringsuttalelse om dette som du leser her:

Innspill Nytt Globalt rammeverk for naturen januar 2020