Grunneierrettigheter i et klimaendringsperpektiv

Totalt for hele landet står det over 50 mill. kbm gran i skredterreng. En betydelig andel av dette er hogstmoden skog. Dette ville isolert sett ikke vært et problem om det ikke var for at det nedenfor liene hvor skogen står, befinner seg infrastruktur som veier, togbanelinjer, offentlige bygg som sykehjem, sykehus, bibliotek, skoler og bolighus. Disse, sammen med skogverdien selv, løper risikoen for skred, ras, flom og erosjoner.

 

Klimaendringene kommer, og vil medføre mer ekstremvær og naturfarer. Vi har i tillegg fått en bedre kartlegging av ulike farer, hvilket summert resulterer i at flere mennesker for fremtiden vil måtte avfinne seg med at de bor i en faresone for en naturfare av noe slag.

 

Det er fullt ut forståelig at nye tider krever nye tiltak og kanskje ny lovgiving. Vi trenger gjennomganger for å kartlegge og påvise ansvar, slik at man unngår lite forutsigbarhet, vilkårlig behandling av saker, og ulik praksis fra kommune til kommune. Det er unektelig vanskelig og heller ikke ønskelig å være mot gode intensjoner. Men kumulert sett kan alle de gode intensjonene kvele alle insentiver og utvikling, og man kan få lovgiving og forvaltningspraksis som ikke hensyntar de praktiske utfordringene.

 

Men kumulert sett kan alle de gode intensjonene kvele alle insentiver og utvikling, og man kan få lovgiving og forvaltningspraksis som ikke hensyntar de praktiske utfordringen

 

NORSKOG er ser med bekymring på at det kan bli vedtatt lover, lovendringer og ny forvaltningspraksis som ikke hensyntar de praktiske konsekvensene, og som kumulert sett påfører grunneiere en urimelig stor byrde for å sikre det samfunnsgode trygg grunn er. Det svekker eiendomsretten og kan skape ytterligere diskurs om ansvar. Stadig flere tiltak begrunnes som rådighetsbegrensinger som grunneier må tåle, og terskelen for når en rådighetsbegrensning må kunne likestilles med ekspropriasjon høynes.

 

Problemstillingen om skog som skredsikring hjemlet i skogbruksloven har landbruksdirektoratet laget en rapport om. Rapporten konkluderer med at den beste løsningen er å si at skogbruket (som kom først), skal beskytte nedenforliggende infrastruktur gjennom aktiv skjøtsel (som i og for seg også kan være vern av skogen i lang tid frem til en spesiell form for skjøtsel trer inn ved behov). Uten erstatning skal det også gjøres, i bytte mot muligens noe tilskudd i uavklart størrelsesorden. Meldeplikt på alle disse hogstene skal det også være. Hva man skal gjøre med innholdet i Grunnlovens § 105 er viet minimalt med spalteplass, annet enn på generelt grunnlag si at det er en høy terskel for erstatning for rådighetsbegrensinger. Ekspropriasjonstersklene er nærmest ikke utredet. Utrolig informativt, der. Det er heller ikke sagt noe om hvordan man skal forholde seg til passive skogeiere, og de utfordringene for å løse problemet de vil være. Så vidt NORSKOG bekjent finnes det ikke noen aktivitetsplikt i Skogbruksloven, utover i den grad man kan kalle foryngelsesplikten det.

 

Landbruksdirektoratets konklusjon om at skogbruket har et sektoransvar for å beskytte nedenforliggende infrastruktur, begrunner de med at vernskogbestemmelsen i skogbruksloven kan hjemle skog som beskyttelse mot naturfare, og at man også skal kunne bruke bestemmelsen for å sikre nedenforliggende infrastruktur. De erkjenner riktignok at det formålet har vært sovende fra paragrafens spede start, men pytt sann. At skogbruksloven heller ikke har ekspropriasjonsparagrafer, er visst også av liten interesse. Den usikre satsen tilskudd, skal sikkert demme opp for at jussen ikke er helt på plass. Alternativt kan man sikkert vurdere pbl. og hensynssoner i reguleringsplaner.

 

Den usikre satsen tilskudd, skal sikkert demme opp for at jussen ikke er helt på plass.

 

NORSKOG mener det ikke så lett kan konkluderes med at skogbrukslovens vernskogbestemmelser skal kunne hjemle en ny bruk av paragrafen slik direktoratet forfekter og konkluderer med. Å la skogen beskytte mot naturfare er ikke synonymt med at skogeiers skog skal vernes eller spesialskjøttes på en måte som gjør skogen verdiløs for skogeier, for å verne det nybygde boligfeltet nedenfor.

 

Noen andre som også har laget en rapport om skred, eller rettere sagt en NOU 2022:3, er Gjerdrumsutvalget. Etter raset i Gjerdrum, som krevde 11 menneskeliv, inklusive et ufødt barn, ble det ved kongelig res. nedsatt et utvalg som skulle se på årsaken til skredet, og vurdere tiltak for å styrke forebyggingen av slike skredulykker i hele landet.

 

Symptomatisk og felles for dem begge, er en økende interesse for å ta en stor samfunnsinteresse, et fellesgode som trygg infrastruktur og trygge bosteder, se vanskene med finansiering av tiltak og erstatning, og dermed komme frem til at grunneier bør få et større ansvar. Om dette er fordi man mener at grunneiere har hatt det litt for godt i livet, at eiendom er et formuesgode med vesentlig svakere beskyttelsesbehov enn penger på konto, eller om man bare synes det var det letteste stedet å dumpe ansvaret er noe usikkert. Det som er sikkert er at vi ikke kan se at det å sikre felles samfunnsgoder som trygg grunn, som utgangspunkt bør være grunneiers jobb. Grunneier skal selvsagt kunne måtte bidra dersom grunneier selv profitterer på tiltaket, men ellers kan det argumenteres for at man nå ser en ny linje i samfunnet der vi mener grunneier blir hensatt til en urimelig stor ansvarsbyrde.

 

For NOU 2022:3 kan grunneier til og med komme til å bli dobbeltstraffet. Først skal hen ikke få utnytte eiendommen sin på påregnelig vis. Deretter skal hen kunne pålegges kostbare sikringstiltak og kun få refundert litt av dem.

 

For nye tiltak vil tiltakshaver kunne bli pålagt en rekke sikringstiltak. Dette harmonerer med prinsippet om at den som har fordelen av et gode må koste det også. Men at skogeier skal måtte koste tiltak som kun gagner allerede eksisterende infrastruktur, det kalles tvungen formuesoveføring og var sist vi sjekket erstatningspliktig.

 

Høringsuttalelsen fra NORSKOG i høring til NOU 2022:3 finner du HER.
Rapporten til Landbruksdirektoratet finner du HER.