Forhåndsgodkjenning av skogsbilvegvedlikehold, er det grunnlag for endring?

 

av Yngve Holth

 

Med virkning fra 1. januar 2007 ble formål man kunne benytte skogfond med skattefordel til, utvidet til å omfatte vedlikehold av skogsbilveger. Dette formålet er nedfelt i skogfondsforskriften § 11, første ledd nr. 3 som sier at man kan benytte skogfondsmidler til:

 

«Vedlikehald av skogsbilvegar som inngår i det permanente vegnettet, under dette velteplassar for skogsvirke. For årleg vedlikehald kan kostnader på inntil kr 4,- pr. løpemeter godkjennast. Dette gjeld ikkje ved istandsetjing etter store skadar på vegen ved flom, ras eller andre uventa hendingar. Ved større vedlikehaldsprosjekt, der kostnaden overstig kr 4,- pr. løpemeter, skal kommunen godkjenne bruk av skogfond før arbeidet blir starta opp.»

 

Landbruksdirektoratet sier følgende om forhåndsgodkjenning på sine hjemmesider:

 

«Ved årlig løpende vedlikehold i form av høvling, skraping, slådding, salting og krattfjerning, kan inntil 4 kr/løpemeter vei pr. år dekkes med skogfond. Når vedlikeholdet ikke utføres årlig, eller ved større vedlikeholdsprosjekter som grusing, grøfterensk, grøfteutvidelse, utskifting av stikkrenner, så kan høyere kostnader enn 4 kr/løpemeter dekkes med skogfond. Men da skal melding sendes kommunen og arbeidet forhåndsgodkjennes. I tilfeller der veien er skadet av plutselig hendelse som flom eller ras kan høyere kostnad enn 4 kr/løpemeter dekkes av skogfond uten forhåndsgodkjenning.»

 

Kravet om forhåndsgodkjenning ble innført fordi Finansdepartementet «fryktet» at dette skulle bli en svært lønnsom ordning for skogeierne. NORSKOGs oppfatning er at Finansdepartementet ikke hadde en klar nok forståelse av skattefordelen, fordi man nødvendigvis ikke kan tjene penger på å vedlikeholde skogsbilveger. Skattefordelen fører bare til at skogeierens egenbidrag reduseres.

 

NORSKOG mener derfor at ordningen med forhåndsgodkjenning er unødvendig og byråkratiserende og at den slik sett aldri burde være innført. Likevel kan vi ha forståelse for at ordningen kan ha to funksjoner: Den ene er at kunnskapsnivået om vegvedlikehold varierer mye og at enkelte skogeiere kanskje kan forhindre negative overraskelser ved at man gjennomfører vedlikehold som man senere ikke får refundert fordi tiltaket ikke anses nyttig (selv om kommunens hjemmel til å nekte nok ikke er veldig sterk). Det andre er at det kan hende at forhåndsgodkjenningen i seg selv er nyttig for å skape ro og legitimitet rundt skogfondsordningen.

 

Dersom ordningen med forhåndsgodkjenning skal videreføres, må Landbruks- og matdepartementet medvirke til at ordningen blir smidig og enkel. Det mest nærliggende er å se på satsen som gjelder for forhåndsgodkjenning. Satsen på 4 kr/lm ble fastsatt for over 13 år siden. Indeksen for drift og vedlikehold av veg har steget 53 % i perioden. Dessuten vet vi konkret at sommervedlikehold av grusveger nå koster ca. 6-7 kr/lm i gjennomsnitt. Å ha en forskriftsmessig beløpsgrense som ikke er i tråd med tiden, virker lite konstruktivt og burde være veldig enkelt å endre, noe NORSKOG har bedt om.

 

Det er også en realitet at Landbruksdirektoratets formulering ikke er heldig. Den kan leses som at det bare er høvling, skraping, slådding, salting og krattfjerning (inntil 4 kr/lm) som kan utføres uten forhåndsgodkjenning mens alt annet må godkjennes. Dersom dette tolkes bokstavelig, må man altså ha forhåndsgodkjenning dersom man skal ha på ett gram med grus. Etter NORSKOGs oppfatning, er denne formuleringen uhensiktsmessig og sannsynligvis heller ikke i tråd med forskriftens intensjon. Forskriften sier bare «inntil kr. 4 pr. løpemeter» og er ikke knyttet opp til enkelttiltak.

 

Til skogeierne har vi også en oppfordring: Mange skogeiere føler denne ordningen svært byråkratiserende og vanskelig. Men husk på at det sentrale er at ressursbruken blir godkjent. På større veganlegg der det drives et godt og regelmessig vedlikehold, er det fullt mulig å rapportere/søke overordnet på det vedlikeholdsprogrammet man skal gjennomføre. Mange veganlegg har uansett gode rutiner for budsjettering, beslutning og bestilling og det er ikke noe i veien for å vise til slike dokumenter som vedlegg til skjemaet. Dessuten er det ikke hjemmel for å se på meterprisen «metervis». Det å skifte en stikkrenne koster kanskje 3 000 kr/løpemeter akkurat der stikkrenna ligger, men fordelt på 10 km veg utgjør den kanskje bare 60 øre. Vi har mange eksempler på skogbrukssjefer som har gode og hensiktsmessige rutiner rundt forhåndsgodkjenningen.

 

Vår oppfordring er at skogeierne lojalt følger kravet om forhåndsgodkjenning av skogsbilvegvedlikehold og at skogbrukssjefene bidrar til smidige håndteringer. Så skal NORSKOG arbeide for at ordningen blir så praktikabel og lettvinn som mulig.