Formelle skranker i lovverk og forvaltningspraksis for avtaleinngåelse og selskapsdannelse er kartlagt. Premisset er at eiendomsstrukturen er begrensende for økt aktivitet og optimal ressursutnyttelse, og påfører kostnader i verdikjeden.
Som andre har erfart virker skogeierne generelt lite villige til å inngå formelle, langsiktig forpliktende avtaler som omfatter mer enn strengt nødvendig, f.eks. skogsveisamarbeid. Skogeierne synes å være mer positivt innstilt på å legge bedre til rette for omsetning av skogeiendom.
Skogeierne antas å være tilbakeholdne med å legge skogeiendommen sin inn i et eiendomsselskap. Vi finner ikke den helt store forskjellen mellom selskapsformenes egnethet – aksjeselskap, samvirkeforetak, ansvarlig selskap. I forhold til konsesjon for selskap eller avtalemessig forvaltningssamarbeid ut over ti år, synes myndighetenes praksis mer enn regelverk å være en formell hindring.
Den mest realistiske ordningen på kort sikt synes å være samarbeidsløsninger som er basert på funksjonen “pådriver” og der inntekter og kostnader blir ført mot den enkelte eiendom. Lokalkjennskap og kompetanse er viktige forutsetninger for å oppnå tillit.
Hvorvidt eksternfinansiering av pådriver-funksjoner er samfunnsøkonomisk lønnsomt, bør bli gjenstand for vurdering. Prosjektet har tro på at næringen bygger opp om tømmeromsetningsleddet, som i dag kan tilby skogforvaltertjenester «gratis». Det bør vurderes om man skal skape en ordning som muliggjør skogfondsfinansiering av samarbeidstiltak.
Et konkret tiltak er å bruke hogstmaskinens tømmermåling som grunnlag for fordeling av inntekter ved samdrifter. Det kan løse noe av dagens velteplassproblematikk som følge av mange tømmersortiment og skogeiere.