Rekordhøy tømmerpris
19. august 2022
Grunneierrettigheter i et klimaendringsperpektiv
24. august 2022

Delingsforbudet svekker landbruket

- Lettere adgang til fradeling av arealer gir grunneiere større muligheter til å gjøre strategiske valg for produksjonen og reinvestere i andre aktiva, mener Benthe E. Løvenskiold.

Ja vel Herr Statsråd

Delingsparagrafen (§12) i Jordloven er jevnlig oppe til diskusjon. Økt sysselsetting og muligheten til å leve av landbruksnæringen har lenge vært et ønske, men disharmonien mellom målsetting og virkemiddel er skjærende. I 2005 sendte Landbruks- og matdepartementet ut et høringsnotat med forslag om oppheving av delingsforbudet. Daværende Landbruks- og matminister Terje Riis Johansen ville imidlertid beholde forbudet og mente dette fremmet verdiskapingen i landbruket. Denne reflekshandlingen stanset den kanskje viktigste prosessen landbruket har stått overfor.

 

I 2013 gjorde Trygve Slagsvold Vedum, som da var Statsråd i samme departement, en liten justering i loven. Forbudet ble erstattet med at deling av landbrukseiendom kunne skje, men det måtte godkjennes av departementet.

 

Situasjonen er en eiendomsstruktur som i det store og hele ikke gis mulighet til å tilpasses moderne produksjon.

 

Situasjonen er en eiendomsstruktur som i det store og hele ikke gis mulighet til å tilpasses moderne produksjon. Mens øvrig næringsliv over flere tiår har tilpasset eierstrukturen for å presse kostnader og øke effektiviteten, har landbrukets eiendomsstruktur vært lovmessig konservert i femti år. Landhandelen og pensjonatet har i mellomtiden blitt til Meny og Quality Hotel, mens landbrukets øverste myndighet altså åpenbart foretrekker det motsatte. Rasjonalisering og effektivisering betyr ikke at landbruket i Norge utelukkende skal bestå av gigantenheter. Det vil ikke la seg gjøre og er heller ikke ønskelig i forhold til nye næringsveier på eiendommene. Mangfoldet er i så måte sikret. Derimot vil en oppheving av delingsforbudet bidra til å skape en grunnstamme av rasjonelle enheter for profesjonelle heltidsbrukere.

 

Bruks- og eiendomsstruktur

Andelen gårdbrukere som leier jord, er ca. femdoblet siden 1959.  I 2020 var andelen leiejord i jordbruket hele 47 prosent. Det økende misforholdet mellom bruksstruktur og eiendomsstruktur er et kraftig varsku om at den praktiske bruken har løpt fra lovgivningen. Landbruk er og blir en arealbasert virksomhet, der størrelsen på produksjonsapparatet med få unntak samsvarer direkte med lønnsomhet og sysselsettingsgrad.

 

Det råvaremarkedet som næringen forsyner er presset, og arealbehovet hos produsentene tiltar i takt med reduserte marginer. På den ene siden å stå for styrkede heltidsbruk, for så å forfekte et delingsforbud er nærmest som å fornekte tyngdeloven. Hvis man ønsker å styrke heltidsbrukene er den grunnleggende fremgangsmåten å tillate arealmessig vekst, slik at det lar seg forsvare å ta en utdannelse og satse som profesjonell yrkesutøver. Ved å basere landbruket på en stor andel deltidsdrevne bruk og usikre leieavtaler, svekker man ikke bare effektiviteten, men også kompetansenivået blant utøverne.

 

Ved å basere landbruket på en stor andel deltidsdrevne bruk og usikre leieavtaler, svekker man ikke bare effektiviteten, men også kompetansenivået blant utøverne.   

 

 Forutsetter et fungerende marked  

Lettere adgang til fradeling av arealer gir grunneiere større muligheter til å gjøre strategiske valg for produksjonen og reinvestere i andre aktiva. NORSKOG ønsker ikke at man skal kunne dele opp eiendommen for å få flere små enheter, men for å selge deler til andre som vil styrke sin eiendom. Med mulighet for deling kan også de som ønsker en bolig med stor tomt og bygningsmasse kjøpe en landbrukseiendom, og selge resten av arealet til aktive grunneiere som på sin side ønsker tilleggsjord for å styrke eget næringsgrunnlag. På denne måten får også passive grunneiere mulighet til å beholde den husmassen de egentlig er opptatt av, samtidig som naboen gjør sin næring fremtidsrettet. En oppmykning av jordlovens § 12 vil dessuten bidra til langt mindre saksbehandling i kommunene og slik også spare offentlige kostnader. En slik endring ville rett og slett bidratt til å styrke nettopp de forhold som dagens regjering selv påpeker som begrunnelse for å beholde det strenge regelverket.

 

 Det er nå det gjelder

Utvikling av en konkurransedyktig eiendomsstruktur er en så langsiktig prosess at det umulig kan iverksettes når problemene tvinger det frem.

 

Delingsbestemmelsene bør endres nå slik at det blir enklere å skille for eksempel skog fra en kombinasjonseiendom og selge dette som tilleggsareal til en som vil satse på skog som næring. Tilsvarende kan man også se for seg for dyrket mark. For en bonde kan det å selge skogen til en nabo bidra til å finansiere satsing i jordbruk eller husdyrnæring.

 

Konsekvensen kan bli at vi må akseptere at en del av de 30.000 tomme gårdsbrukene vi har i dag blir fritidseiendommer uten jord og skog.

 

Konsekvensen kan bli at vi må akseptere at en del av de 30.000 tomme gårdsbrukene vi har i dag blir fritidseiendommer uten jord og skog. Men da får vi kanskje lys i vinduene deler av året og samtidig mer aktiv drift av jord og skog. Hvis landbrukets fremste våpendragere ikke er bevisst ansvaret det innebærer å la delingsregelen bestå, bør de være forberedt på en heller kjølig omtale i landbrukets fremtidige historiebøker.