Utmarksdomstolen for Finnmark har i en enstemmig dom stadfestet at den fastboende befolkninga på strekninga mellom Álddajohka/Meskelv og kommunegrensa mot Vadsø har rett til å forvalte sine bruksrettigheter i utmarka, samt til å disponere den økonomiske avkastninga av dette. Dommen åpner også for at andre i nabobygdene i Nesseby og Vadsø kommuner kan være rettighetshavere. Forvaltningsretten gjelder ikke fisket i Suovvejohka/Bergebyelva.
Styret i Finnmarkseiendommen (FeFo) var sterkt splittet i denne saka. Et flertall på fire stemte for å anke dommen til Høyesterett, mens et mindretall på to ville akseptere dommen.
Etter vårt syn er det liten tvil om at utmarksdomstolen her har avsagt en solid begrunna og rettferdig dom. Det er egentlig helt selvsagt at berørte bygdelag har rett til å forvalte sine egne bruksrettigheter inkludert den økonomiske avkastning.
Finnmarkslovens ånd tilsier at FeFo-styret uoppfordret burde ha kommet med et tilsvarende tilbud til alle bygdelag i fylket som måtte ønske dette. Å forbeholde seg rett til å kunne forvalte bygderettighetene i strid med rettshavernes interesse, er neppe i samsvar med gode rettslige tradisjoner.
At ankebehandlingen i Høyesterett skjer i plenum med alle 20 dommere til stede, tilsier at Norges høyeste domstol anser denne saken som prinsipiell. I utgangspunktet er dette svært betryggende for et solid rettslig resultat. Men dette kan også være uttrykk for delte meninger om vilke rettsprinsipper som gjelder for urfolk i Norge. Høyesterett har nylig avsagt et par dommer under dissens, som reiser alvorlig tvil om nettopp dette.
Det er en kjensgjerning at læren om statens eiendomsrett i Sápmi oppsto fordi våre forfedre, de opprinnelige innbyggere og rettshavere, ble ansett å være så lavtstående og primitive at de ikke kunne anses å eie noe jord. Altså statlig rasisme og kolonipolitikk mot urfolket i Sápmi.
Ellers i Norge har brukere av utmarka tradisjonelt ervervet eiendomsrett og allmenningrett ved langvarig arealbruk og skattebetaling til kongen. I den østre del av Sápmi ble folket tradisjonelt pålagt å skatte til tre kroner: Russetsaren, svenskekongen og danskekongen. Mye taler derfor for at bygdefolket gjennom alders tids bruk kan ha erverva full eiendomsrett til utmarka i sine områder.
At bygdefolket i det minste har rett til sjøl å forvalte sine ubestridelige bruksrettigheter tør være åpenbart. En dom som nekter dette, ville i praksis innebære at Høyesterett innsetter hjemmelshaveren (FeFo) som formynder for bygdefolket. Dette kan Høyesterett vanskelig gjøre uten å sette seg sjøl og Norge i kraftig vanry.
Her burde det være nok å henvise til reindrifta. Det er utenkelig at hjemmelshaveren skulle nekte reindrifta å forvalte reindriftsretten på den tjenende eiendom. Prinsippet må her være det samme for fastboendes rettigheter.
En umyndiggjøring av samiske rettshavere vil i prinsippet være å reversere rettstilstanden i norsk Sápmi flere århundrer tilbake i tid, med de konsekvenser dette medfører. En slik dom vil ingen domstol ved sine fulle fem kunne avsi. Derfor forventer vi at Norges Høyesterett vil avklare at de nasjonale og internasjonale rettsstandarder selvsagt skal gjelde i norsk Sápmi.
Det er grunn til å presisere at forvaltningsretten tilhører rettighetshaverne i fellesskap, og ikke et bygdelag som organisasjon. Det er altså et bygdemøte/bygdeting som på demokratisk måte må treffe nødvendige forvaltningsvedtak. Bygdetinget kan etter eget ønske velge å forvalte i egen regi, eller sette oppdraget ut eksternt, for eksempel til FeFo eller andre.
Poenget er at bygdetinget skal bestemme premissene for forvaltninga, og hvordan avkastninga disponeres. Dette i motsetning til i dag, hvor hjemmelshaveren kan opptre suverent uten å måtte ta tilbørlig hensyn til bygdefolkets legale rettigheter.
