Miljøforvaltningen av skog er ute av kontroll

I Nationen den senere tid har det foregått en debatt mellom Treindustrien og Skogeierforbundet om hvem sitt ansvar det er å si ifra om at nok er nok. Sikkert spennende i lengden, men uproduktivt. Hvis Treindustrien mener alvor med utspillet sitt må det sterkere lut til enn å klage på Norges Skogeierforbund.

 

I forbindelse med Stortingets vedtak om at all offentlig kartlegging av norsk natur skal gjøres etter det nye nasjonale systemet for inndeling og beskrivelse av natur, NiN, utføres det nå naturtypekartlegging i stort omfang. Dette skjer på tross av at Artsdatabanken, som eier av NiN-systemet, har vært svært tydelige på at utvikling ikke tilfredsstiller deres forventninger og Stortingets tydelige bestilling til etterprøvbarhet ved bruk av systemet.

 

For det første: Det oppleves som svært lite tillitvekkende at Miljødirektoratet i praksis nekter å forholde seg til Stortingets vedtak om å utarbeide en metodikk som er etterprøvbar og kan ha tillit på tvers av sektorer. Særlig når vi vet at naturtypekartleggingen gjøres helt uavhengig av skogbrukets behov for oppdatering av kunnskapsgrunnlaget.

 

For det andre: Det oppleves meningsløst at fylkesmannens avdelinger for kartlegging av natur ikke snakker med fylkesmannens avdeling for skogbruk som jobber med miljøregistrering i skog.

 

Resultatet er dobbeltarbeid, sløsing med offentlige midler og unødvendig konflikt med skogeiere. For det er skogeieren som ender opp med den ekstra regningen etter at staten helt eller delvis finansierer de to parallelle og i stor grad overlappende kartleggingene. Den samme skogen og naturen kartlegges altså uten noen form for samhandling.

 

I praksis kan skogeier få en rykende fersk og oppdatert miljøplan for skogen godkjent og finansiert av landbruksmyndighetene den ene dagen og motta varsel fra fylkesmannens miljøvernavdeling om kartlegging etter Miljødirektoratets instruks den neste.

 

Det er ikke til å tro.

 

Ett av de ferskeste eksemplene på denne hårete praksisen, som skaper mer konflikt enn den løser, har vi i Malvik kommune, øst for Trondheim. Skogbruket må med jevne mellomrom ha nye skogbruksplaner med Miljøregistrering i Skog (MiS). I Malvik har Allskog etter anbudsrunder vunnet konkurransen om skogbruksplanlegging, som skogeiere må ha for å kunne levere sertifisert tømmer til industrien. Uten skogbruksplan og sertifisering, ingen leveranse. Gjennom skogbruksplanarbeidet kartlegges Miljøverdier i Skog. Det blir til avgrensete områder på kartet hvor skogeier ikke kan drive skogen og med det heller ikke kan tjene penger på sin skog.

 

Når vi så har kommet på oppløpet av dette arbeidet og biologen vurderer miljøverdiene opp mot hverandre oppdager skogeierne at andre krefter er på ferde. Da skal større sammenhengende skogteiger måtte vurderes på nytt før de kan hogges, fordi de får merket naturtype.

 

Det betyr at skogeierne som har betalt for ny skogbruksplan, ny Miljøregistrering i Skog, får beskjed om at dette likevel ikke er godt nok. Dette fordi systemene til det offentlige ikke snakker sammen. Miljødirektoratet har startet en omfattende kartlegging uten at utvalget av hva som skal kartlegges er etterprøvbart. Metoden er også svært krevende å sammenligne med eksempelvis metoden som ligger til grunn for Miljøregistrering i Skog. Når direktoratet foretar arbeid på skogeierens eiendom har skogeiere varslet om at dette har skjedd uten noen form samtykke eller annen involvering.

 

Å skulle levere fornybare ressurser fra skogen til industrien er ikke gratis. Det er ikke lett, men det gjøres av ivrige skogeiere. Men når offentlig inngripen virker som en humørsyk blekksprut i stedet for et vennlig og fast håndtrykk, må vi rope varsku om miljøforvaltningen direktoratet har lagt opp til. Den er ute av kontroll, og politikerne har ikke fått noe som ligner på det objektive kunnskapsgrunnlaget de bestilte.

 

Miljøforvaltningens snikbåndlegging av areal gjennom naturtypekartleggingen er derfor en høyst reell trussel for skogbrukets mulighet til å bidra med fornybare ressurser i det grønne skiftet. Det er også paradoksalt nok en trussel for suksessfaktoren i vernet av skog, nemlig frivilligheten. Hvis miljøforvaltningen uten politisk ryggdekning nå legger opp til en krig mot skogeierne på de siste prosentene, er det nettopp det de kommer til å få: Rettssaker, høye advokathonorarer, ufred, sinne og harme.

For det reelle inngrepet i skogen til skogeierne er mye større enn de 5 prosentene som er vernet med frivillig vern. I Malvik utgjør det totalt båndlagte og vernede arealet nå 25 prosent av den produktive skogen. Dette setter skogeierne i en skvis mellom miljøforvaltningen og virkemidler etter Skogloven, med forventninger om at skogeieren skal bidra til å skaffe trevareindustrien et kjærkomment råstoff.

Vi krever derfor at Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn (V) griper inn og midlertidig stanser naturtypekartleggingen i Norge til Miljødirektoratet og fylkesmennene klarer å oppfylle de kriterier som er satt av Stortinget. De må også evne å samsnakke og samhandle i møte med grunneier og skogeier. Verdens fremste og mest utviklende byråkrati kan gjøre feil. Snu i tide, gjør arbeidet skikkelig og ikke send regningen for dårlig planlegging og koordinering i staten til den enkelte skogeier.

 

Kilde: www.nationen.no

 

Av Jens Nicolai Jenssen og Audun Otterstad