Livgivende «trolltrær»

Denne historien handler om noe så sjeldent som en menneskelig påvirkning i naturen med positive konsekvenser for artsmangfoldet. Skal dette unike mangfoldet bevares, må mennesket gripe inn igjen.

***

Våren 2020: I en bratt skråning i Hjartdal i Telemark står underlige trær i lange rekker og våkner etter vinterdvalen.

Fra avstand kan de minne om hardt beskårne trær vi også finner i byparker.

 

Men jo nærmere vi kommer blir forskjellen tydeligere.

Disse stammene er tjukkere. Og de er eldre, mange av dem helt eller delvis hule. Men de er åpenbart i live, det vokser tett med små greiner fra stammene.

De er trolske og flotte, men dette er ikke pynt. Løvet som etter hvert kommer på de små greinene, skal bli til dyrefor.

Trær som dette kalles styvingstrær eller lauvingstrær. De hardt beskårne trærne var lenge en helt avgjørende del av jordbruksdriften.

Løvtrær ble benyttet som styvingstrær på grunn av det næringsrike løvet. Furu og gran ble også benyttet i mindre grad, men da var det kvister og bark som ble til dyrefor.

 

Bonden som vet

Vi er på besøk hos den pensjonerte bonden Olav Tho (75) på gården Myljom-To i Hjartdal.

 

Han er vokst opp blant disse trærne, og drev familiegården i 30 år. Sønnen overtok driften i 2011, men Olav er fortsatt en aktiv tradisjonsbærer.

Det er han, og kanskje sauene hans, som kjenner akkurat disse trærne best.

 

Han har bygget et lite eldhus som fungerer som et slags museum der han deler kunnskapen og historien om løvsanking med nysgjerrige.

 

Selv om dette ikke er vanlig i vår tid, er det å hente fôr fra greiner og løv en driftsform som er like gammelt som husdyrholdet sjøl, altså flere tusen år.

Og det er ikke så lenge siden dette var et normalt syn i norsk gårdsdrift:

 

Fram til rundt 1950 var det alminnelig med løv som ekstra dyrefôr. Særlig i norske fjell-, dal- og fjordbygder var løv et viktig fôrtilskudd, og i snitt kunne løvet utgjøre hele 20-30 prosent av vinterfôret.

 

Et lagarbeid

Forklaringen på hvorfor trærne er så hardt beskåret dreier seg ganske enkelt om tilgang. Greinene holdes til en passelig høyde slik at det skal være lettere å komme seg opp i treet og høste løvet.

 

Når hovedgreinene kappes av, vokser det nye kraftige skudd med greiner. De nye greinene høstes og bindes sammen med bånd laget av alm (almebast) eller ved hjelp av myke bjørkekvister.

Deretter settes alt til tørk i bunter, først ute i naturen og senere i uthuset.

 

Alle treslag ble løvet, men særlig alm og ask ble betraktet som spesielt gode på grunn av løvets høye næringsverdi. Ifølge biolog Ann Norderhaug har ask og alm like mye næringsverdi som godt høy. I tillegg kan disse treslagene bli kjempegamle, noe som gjør at de bedre tåler den harde belastningen styvingen påfører trærne.

 

Olav Tho husker godt hvordan høstingen av løv samlet hele familien til lange arbeidsdager på lauvingsskogen. Selv likte han å klatre høyt oppi trærne for å hente greiner og løv, noe som på telemarksdialekt kalles kylling.

 

– Det var foreldrene som ledet arbeidet. De minste kunne være fire-fem år. De fikk jobben med å flette bast til å binde sammen løvet til kjerver. For guttunger var det vanlig å klatre oppi treet for å kylle. Jeg husker at det var den beste jobben, selv om det også kunne være farlig, sier Tho.

Det var et langt fall for et lite barn, om man trådde feil.

 

 

Paradigmeskiftet

Med moderniseringen av jordbruket, etter den industrielle revolusjonen på slutten av 1800-tallet, flyttet flere til byene.

Det ble færre folk på gårdene og færre hender i arbeidet. Den krevende jobben med løvsanking ble derfor vanskeligere og etter hvert ulønnsom.

 

Omleggingen av jordbruket førte til at bøndene satset mer på spesialisering, med høyere grad av mekanisering og økt brukt av kunstgjødsel. Områdene der det var vanlig å høste løv, gjerne i utmarka, gikk sakte, men sikkert ut av gårdsdriften.

Og med det ble gamle høstingsområder til skog. Det er noen områder igjen i landet, men vi står i fare for å miste en visuell perle i det norske kulturlandskapet.

En perle som ikke bare har mettet husdyr.

 

Kunsten

Mange kunstnere har nemlig latt seg inspirere. Og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Styvingstrærnes mystiske og ruvende former er eventyrlige. Nikolai Astrups «Vårnatt og seljekall» (1917) er kanskje det mest kjente verket.

 

Fortellingene om skremmende møter med trolske styvingstrær i kveldsmørket er mange.

Ifølge Ingvild Austad og Leif Hauges bok «Trær og tradisjoner» (2014) har de gamle styvingstrærne, med sine store og amputerte hovedstammer og kranser av yngre og tettere greiner, trolig vært med på å forme oppfatningen av troll og det underjordiske i folkeeventyrene.

Noen av styvingstrærne blir flere 100 år gamle, men siden de har en tendens til å hules ut med tiden, er det vanskelig å fastslå alder ved å se på årringene på hovedstammen.

 

Hulingen gjør at treet kan se dødt ut, men er i realiteten levested for en haug sjeldne og truede organismer.

 

Bille- og soppdorado!

Det hule rommet på hovedstammen er tilholdssted for 100 rødlistede biller og 136 rødlistede lavarter. Bare på alm-trærne alene er det minst 47 rødlistede sopparter.

Grunnen til at gamle styvingstrær er et voksested for et stort antall lav-, mose- og sopparter er flere:

Gamle styvingstrær inneholder alt fra yngre bark til grov og råttent ved, noe som skaper unike levesteder for ulike organismer.

Lystilgangen spiller en nøkkelrolle. Styvingen medfører kutting av bladverket, dermed slipper mer lys inn til hovedstammen enn hos trær som beholder greinene. Dette resulterer i at det skapes et helt annerledes mangfold, enn det man vil finne i en vanlig skog.

 

Om trærne forsvinner, står vi også i fare for å miste viktig biologisk mangfold.

Styvingstrærne er derfor en del av Miljødirektoratets ordning, en slags verneliste for truede naturtyper.

 

Direktoratets ordning innebærer at det kan søkes om tilskudd til skjøtsel og restaurering av gamle styvingstrær – for å være med på dugnaden med å holde liv i de truede sopp- og insektartene.

 

Slike tiltak tenner et håp hos Olav Tho om at flere styvingstrær forblir i landskapet.

Styvingstrærne må følges opp og kuttes med jevne årlige intervaller. Om et kappet tre ikke får sin regelmessige behandling, vil de nye greinene vokse seg så store at treet kan velte av vekten.

– Når et tre ikke har vært løvet på 50-60 år, vokser det kjempegreiner ut av det. Da ser det ut som et tre oppi treet, og man må skjære ned kronen, forklarer Tho.

 

Selv om Olav Tho er opptatt av å ta vare på tradisjonene, sanker han først og fremst fordi løv er sauenes favorittmåltid, og fordi det holder dem sunne.

– Før i tiden ble det sagt at lauvet holdt dyrelegen borte, sier han mens han plukker ut greiner med tørkede løv fra fjøset sitt.

Søyene og de ukegamle lammene kommer løpende mot krybben idet de hører raslingen av løvet.

 

 

Kilde: www.NRK.no