Regjeringen la nylig fram Distriktsmelding – Meld St 5 (2019–2020) – Levende lokalsamfunn for fremtiden. Der slås det fast at skogbruk er en viktig næring i distriktene, men det stopper i grunnen med det. Distriktsmeldingen er en skuffelse om man trodde at den skulle peke framover inn mot det grønne skiftet.
Ifølge meldingen er en tredel av sysselsettingen i skogbruket i sentraliseringssone 5 og 6 – de mest grisgrendte strøkene i landet. Dette er ikke akkurat rakettforskning. Skogbruk drives i nær sagt alle kommuner sør for Finnmark og Troms og virksomheten drives over store arealer. Og vi må stadig slåss for retten til å forvalte ressursen. Konflikt mellom vern og bruk nevnes ikke engang i distriktsmeldingen.
Skogbruket har alle megatrender med seg og er midt i alle de store samfunnsutfordringene. Ifølge FN er vi en avgjørende aktør i klimakampen og i å forvalte det biologiske mangfold.
Vi er leverandør av ett av de viktigste råstoffene inn i ‘»et grønne skiftet» – trevirket. Det står enorme ressurser på rot mellom skogsbilvegene – et vegnett som er førstevalg for treningsturen og småbarnsforeldrene med barnevogn.
«Alt olje blir til, kan også lages av tre». Det er forskning, fantasi og betalingsvilje som er begrensningen. Og retten til å forvalte og bruke ressursen. Om potensialet skal la seg realisere må vi snu miljømentaliteten fra «klassisk vern» – hva nå det egentlig betyr – til aktiv bruk og forskning på hvordan bærekraftig bruk kan ivareta alle interesser samtidig, på best mulig måte.
FN er tydelige; uten aktiv bruk av skogen, har vi ikke mulighet til å nå målsetningene om å begrense temperaturøkningen til 1,5-2 grader.
Det er derfor vi er så skuffet over distriktsmeldingen. For i stedet for å ta inn over seg dette, bruker distriktsmeldingen mange sider på ringvirkninger av oljevirksomheten.
Oljealderen har ikke vært en lett tid for skogbruket. Det er et faktum at en verdikjede som har utelukkende norske innsatsfaktorer og kostnader fram til man møter et enormt, men helt åpent og fritt internasjonalt marked, slet med å opprettholde sin verdiskaping under regimet av det svarte gull.
Mange bedrifter innen skog- og trenæringen ble nedlagt, og vi gikk fra å være netto importør av tømmer/råstoff til eksport av store tømmervolumer. Det er derfor skuffende at verdikjedene med utgangspunkt i distriktene og mulighetene for verdiskaping av tømmer ikke løftes inn i framtida i meldingen.
Hvor blir det av tankene om alternativ verdiskaping til olje med utgangspunkt i treet?
Skognæringa er ikke imot olje. Vi mener Norge aldri hadde vært på det velstandsnivået vi er i dag uten oljeaktiviteten, men i sitt fokus minner distriktsmeldingen om en melding i fortidens tegn. Når man beskriver oljens positive ringvirkninger burde man også forklare hvilke muligheter som ble fortrengt da kostnadsnivået gikk i taket.
Vi ønsker en retningsendring til fordel for skogens potensial og hvordan Norge skal gjenvinne noe av verdiskapingen da oljen drev et særnorsk kostnadsnivå opp i skyene og industrier med framtiden foran seg ble utkonkurrert av en næring med ekstrem betalingsevne for og tiltrekningskraft på kompetanse.
Skogmiljøet mistet mye. Vi har kun små, fagmiljøer igjen og det er ikke gjort i en fei å bygge dem opp igjen. Norge er fortsatt en oljenasjon og oljen vil ha en sterk posisjon og kunne styre rammene for annen norsk næringsvirksomhet i mange år framover.
Men nå suser det stadig kraftigere fra skogene, det ropes etter like rammebetingelser på nivå med oljeindustriens investeringsstimulanser. Uten dette har Norge ingen mulighet til å melde seg på i den internasjonale bioøkonomikonkurransen rundt skog som råstoff for verdiskaping. Det er det distriktsmeldingen burde ha handlet om.
