I den sammenheng er det nærliggende å spørre om splittelsen mellom de mer og mer selvstendige andelslagene som står bak Skogeierforbundet er blitt for stor, er man enige om hva man egentlig vil ha? Og er Skogeierforbundets rolle tydelig nok? Fungerer denne strukturen, eller har tiden løpt fra den?
For konfliktene andelslagene i mellom har vært der lenge. Særlig har det vært et anstrengt forhold mellom de to ganske ulike andelslagene rundt Oslofjorden, Viken og Glommen. Årsmøtet i Skogeierforbundet i 1996, da Egil Molteberg ble kastet som direktør, skal rett og slett ha utviklet seg til det rene farsen i ordvekslingen mellom disse to andelslagene, med svært ulike mål og kulturer (ref. Norsk Skogbruk nr 6-1996). Har dette noen gang blitt reparert?
På denne tiden forsvant også de sentrale prisforhandlingene med EØS og ESA-reglementet, og Skogeierforbundet mistet dermed sin viktigste oppgave og posisjon. Siden har rollen deres vært «å drive næringspolitikk og prosjekter som er naturlig å samarbeide om for andelslagene», som det heter (for eksempel sertifiseringsordningene). Maktbalansen forflyttet seg. Men har Skogeierforbundet noen gang funnet seg til rette med ny identitet? Og har de egentlig en samlet skogeierorganisasjon i andelslagene bak seg? Fungerer denne strukturen godt nok?
For siden 1996 har andelslagene både blitt færre, større og mer selvstendige. Nye logoer, egne informasjonsblader, egenrådige utspill (endog trusler om å melde seg ut – ref. Glommen i 2016) og etterhvert også konkurranse om tømmeret så busta fyker, har vært del av denne utviklingen, – blant annet under Lahnstein. Slik har spenningen mellom dem til tider vært påtagelig. I hvor stor grad bryr de seg om hva som skjer i Skogeierforbundet i Oslo i denne hverdagen? Men kanskje et enda mer betimelig spørsmål; – hvor mye og hvordan kan «Oslo» bry seg om dem?
Og her glipper sannsynligvis Lahnstein. Det er ikke så lett å balansere på stram line som en sam- lende topp i oppmerksomheten til ulike andelslagene, uten å trå feil, når spenningene er store. Da blir det kanskje mindre fristende å ha hodet inni vepsebolet nedover i organisasjonen og enklere å jobbe oppover med ting man kan. Politisk taktikk var blant annet det Lahnstein var ansatt for å bidra med, her har han erfaring og også lyktes på mange felt.
Men det ble kanskje Lahnsteins bane. Etter det Norsk Skogbruk erfarer har kommunikasjonen nedover i systemet virket mer som en sekundæroppgave. Og å fjerne seg fra oppdragsgiverne, dem man faktisk jobber for, som betaler moroa og som ser på Skogeierforbundet som sitt instrument, blir ikke holdbart i lengden. Man har mange oppgaver som leder, som Veum sier, og Norges Skogeierforbund skal jo være paraplyen – det samlende leddet. Å være «en samlende leder» for alle under seg var nok uansett ikke Lahnsteins sterkeste side som leder i Skogeierforbundet, men man kan også spørre om viljen i andelslagene til «å bli samlet» har vært særlig sterk. Paradoksalt nok skjer dette nå, når utbrytertrangen østpå har lagt seg og konfliktnivået mellom Viken og Glommen er betydelig nedjustert.
Kanskje gir nye fjes og gode tømmerpriser og avsetning ny vilje og evne til samling? Arbeidende styreleder Veum vektlegger i alle fall nettopp samarbeid i arbeidet videre. Betydningen av samarbeid for næringer som lykkes snakker også økonomianalytiker Erik W. Jakobsen i Menon om i saken på side 18. Det kan bli en avgjørende faktor for næringen fremover, – kanskje mer enn å jobbe med kjerneområdet.
