Statskog, Norges Skogeierforbund og NORSKOG med felles innspill
18. August 2015
Det gjelder å holde hodet kaldt
8. September 2015

Hva gjør man når miljøvernet selv er en klimautfordring?

Forholdet mellom arter og klima

Til syvende og sist dreier miljøarbeid seg om ivaretakelse av enkeltarter og artssamfunn. Klimakampen er i denne sammenheng den overordnede utfordringen for vernet av både norsk og global natur. Som kjent har vi hatt en vitenskapelig dokumentert periode i klimahistorien for rundt 2000 år siden, med en snittemperatur i vekstperioden som lå omlag 2 grader Celsius høyere enn i dag. Gjennom pollenanalyser fra myr er konsekvensene for artene beskrevet i ulike arbeider. Ut fra denne kunnskapen kan man slå fast at selv en marginal temperaturøkning både vil fjerne og tilføre enkeltarter og artssamfunn i en slik grad at det skaper store omveltninger i Norsk natur. Enhver nasjon har en global forpliktelse til å bidra for å unngå dette, spesielt nasjoner som Norge som har bygd sin velferd på massiv eksport av svart karbon, og som samtidig storstilt engasjerer seg i planting av skog utenfor landet. Vi må derfor på en troverdig måte vise oss i stand til å føre en kamp for klimaet også innenfor landegrensene. NORSKOG er derfor opptatt av at klimaskogprosjektet lykkes og viser seg effektivt i forhold til kostnadene.

 

Magasinert kunnskapsmangel og manglende endringsvilje

I forhold til det faktum at miljøarbeid og miljøforvaltning i realiteten dreier seg om enkeltarter fremstår det som et nedslående paradoks at forskning på arter over år er systematisk nedprioritert i norsk miljøforvaltning. Dette til tross for at en betydelig andel av landets arter enda ikke er kartlagt. Som følge av det som kan virke som publikumsvennlige prioriteringer, på bekostning av viktig grunnlagsarbeid, oppstår derfor stadig diskusjoner rundt miljøavveininger. Da særlig mellom enkeltarters levevilkår og grunnleggende samfunnsviktige tiltak. Det spesielle med Klimaskogprosjektet i så måte er den åpenbare innbyrdes avhengigheten mellom artsvern og aktive tiltak, der menneskelig aktive inngrep nå er en bærende forutsetning for artsvernet. Inntil nå har det vært ansett både som tilstrekkelig og ønskelig at menneskene gjennom vern gir naturen frihet til å ordne opp for egen maskin. Det er imidlertid et internasjonalt erkjent faktum at vern alene ikke er nok for å bremse utviklingen, noe som markerer et vannskille i miljøvernets historie. Siden «bærekraftbegrepet» i beskjeden grad har fått fotfeste i norske miljøkretser mer enn 20 år etter at verden for øvrig erkjente og adopterte den nye retningen for miljøarbeidet, er det grunn til å være bekymret for fremdriften i implementeringsarbeidet av det neste steget i utviklingen som fysiske miljøtiltak i norsk natur representerer. NORSKOG frykter derfor at toneangivende nøkkelpersoners mangel på ideologisk utvikling, i takt med ny kunnskap og endret virkelighetsbilde, leder til at Norge blir en sinke i det nasjonale klimaarbeidet.

 

Forholdet det nasjonale ansvar og internasjonalt engasjement

Norge bistår tungt økonomisk i planting av arealer i Afrika, både direkte og gjennom Verdensbanken. Ett eksempel er Etiopia, der det er planlagt å plante et areal tilsvarende rundt regnet det samlede norske skogarealet. Uten en effektiv håndtering av klimaskogprosjektet vil disharmonien mellom myndighetenes tunge vektlegging av planting som klimatiltak utenfor landet bli påfallende, sammenlignet med evnen til å gjennomføre analoge tiltak nasjonalt. Dette påvirker holdninger i politiske miljøer, men også i mottakerland av norske bistandsmidler.

 

Grunnleggende krav til prosjektet

Som følge av dårlig kartlegging av arter er det overveiende sannsynlig at ellers aktuelle områder for klimaplanting etter grundig kartlegging blir ekskludert fra prosjektet, begrunnet med funn av hittil ukjente eller rødlistede arter. En lang periode med svak innsats for artskartlegging gjør dette helt naturlig, selv om artene i realiteten gjerne kan være ganske vanlige. Derfor er det nødvendig å definere terskelverdier og kriterier for hva som kvalifiserer arealer inn og ut av klimaplanteprosjektet. Etter vårt syn bør verken enkeltfunn av rødlistede eller ukjente arter være tilstrekkelig til å definere et areal ut. Grensen bør gå ved nasjonale ansvarsarter og truede artssamfunn. Det gjøres oppmerksom på at norsk skogforskning har relevant erfaring med utforming av standarder og metodikk.

 

NORSKOG kan videre ikke se behovet for å opprette offentlige stillinger for å gjennomføre prosjektet. Det finnes anerkjente forskningsmiljøer og profesjonelt utøvende aktører som bør ha bedre forutsetninger enn en prosjektorganisasjon for å håndtere de aktuelle problemstillingene på en kostnadseffektiv måte. Dette vil høyst sannsynlig frigjøre penger i prosjektet, slik at en større andel av bevilgningen faktisk går til det formålet de er ment for.

 

Ved å utfordre eksisterende offentlige og private fagmiljøer til å arbeide sammen mot et felles mål bidrar man samtidig til en dialog, som er den bærende forutsetningen for effekten av både dette og fremtidige prosjekter.